Viljestyrke, hvor er du?

Yepp, jeg burde definitivt vært på slankern. Med en bmi på tett oppunder 30, så føler jeg meg som en elefant i et glasshus bare jeg SER på en klesbutikk. Jeg BØR ha nye klær, men ikke F om jeg har lyst å innse den harde realiteten og gå til anskaffelse av klær i DENNE størrelsen. For jeg har ingen planer om å forbli chubby. Jeg har flere nye klær og bukser i skapet faktisk. Men de passer ikke. Ikke nå lenger. De passet i fjor sommer, for da la jeg om kostholdet (kuttet karbohydrater) og gikk ned 13,5 kg på 3 måneder. Og så skulle jeg bare ha èn helg av, for å kose meg med venninner... Jaddah. Her sitter jeg. Og gjett om jeg har kost meg. Og ja, jeg har gått opp nøyaktig 13,5 kg... Blaah.

Skal gjøre det igjen. Og skikkelig denne gangen. Jeg må bare mote meg opp først, etter å ha forsøkt 4-5 ganger og sprukket nøyaktig like mange. Først trodde jeg at jeg måtte psyke meg selv ned såpass at jeg ikke følte jeg hadde noe valg. Men etterhvert har jeg innsett at det er ikke dèt som er riktig fremgangsmåte. Jeg må angripe det fra motsatt side: Jeg må mote meg opp. Tenke at DETTE KLARER JEG! Tenke på alt det positive ved å få et lettere liv. Helsefordelene, selvfølelsen, de nye klærne i skapet... Hehe. Jeg kan ikke deppe over hvor lubben jeg er og over alle klærne som ser ut som pølseskinn. Jeg har selv spist meg inn i denne situasjonen, jeg må selv komme meg ut av det. MEN jeg må ville det 110%. Jeg må innse at sjokoladen IKKE er min venn...

Jeg tror det blir den tøffeste delen.
Har du lest artiklene om sukkeravhengige? De ekstreme tilfellene? ..Jeg er en sånn en. Sukker er for meg som heroin for en narkoman. Jeg vet at jeg ikke bør, men jeg klarer ikke la være. Jeg tenker HER og NÅ, jeg driter i morgendagen. Uansett hvor blakk jeg er, har jeg alltid "råd" til sjokolade. Jeg hamstrer inn i redsel for å gå tom, jeg gjemmer det bort i skuffer, skap, plastposer i kjellerboden... Alt for at ikke samboeren skal finne det. Alt for å ha det i fred. Vil ikke dele med ungene engang... JA, jeg er syk. Sinnsyk. Gal etter sukker.

I fjor hamstret jeg flere bæreposer da påskegodisen var på salg. Først gjemte jeg det i bagasjerommet på bilen min. Det kunne ikke åpnes fra utsiden, så jeg måtte ta frem baksetene for å få det gjemt unna. Men så snakket samboeren min om å dra avsted og bytte bilen min i en nyere etter arbeidstid, og da grep panikken meg. Jeg kjørte han til jobb samme morgen, og da jeg kom hjem og hadde parkert, bar jeg 3-4 bæreposer med snop ned i kjellerboden og gjemte dem blant noe rusk og rask for å kamuflere det. Ja, jeg vet at det ikke finnes normalt en plass. I år lot jeg være, for å si det sånn. Så LITT viljestyrke har jeg. Jeg har fjernet alle lagre. Jeg ryddet klesskapet og fyllte en bærepose til randen. Fjernet lageret på kjøkkenet. Så nå har jeg kun det jeg kjøper fortløpende. Og jeg innser at jeg kanskje bør tatovere noe i panna: IKKE la denne damen kjøpe sjokolade!
Lurer på om det hadde hjulpet? Jeg hadde garantert fått rare blikk, blitt hentet av menn i hvite frakker og fått et nydelig rom uten utsikt, med myke, polstrede vegger. Og ingen tilgang til sjokolade.
Men med tanke på alt det andre, viktige i livet mitt som jeg også hadde mistet tilgang til, så er det vel neppe et alternativ :D Selv om det hadde vært en perfekt "avrusning" :P