Det siste døgnet har vært totalt kaos. Gårsdagen har skrevet seg inn i de norske historiebøkene, og det gjør meg fortvilt, kvalm og forbannet at en egoistisk hodeløs kødd får navnet sitt foreviget på den måten. Ved å kaldblodig slakte nærmere 100 uskyldige mennesker. Jeg er imot dødsstraff, men jeg synes vi burde innført tortur i enkelte tilfeller.
Utøya... Det er på alles lepper. JA, jeg vet at halve Norge blogger om det, alle snakker om det på facebook, nettavisene handler ikke om annet og TV2 Nyhetskanalen har surret og gått i ett her hjemme hos oss. Er glad eldstemann har reist på ferie, håper han ikke får med seg mer enn han trenger. Selv har jeg flyktet inn i tegneserienes verden store deler av dagen og blokkert bort nyheter iblant. Samboeren derimot, har sittet hjelpeløs og sett på. Og han har tatt til tårene. Jeg skjønner han jævlig godt. Selv er jeg i en slags nummen tilstand. Jeg kjenner folk som var der, som har overlevd (dog ikke uskadet). Og jeg har så ufattelig mange bilder i hodet. De verste bildene er de jeg har laget selv. Det er umulig å blokke det ut, og det er skremmende å høre at det var barn ned i 11-12-års alder der.
Surrealistisk å kikke ut kjøkkenvinduet og se utallige flaggstenger på halv stang. Ingenting kan gjøre opp for dette, ingenting kan gjøre dette bra igjen. Jeg er trist, tom, lei meg, fortvilt! Og jeg klarer ikke engang forestille meg hva de berørte går gjennom nå. Dette er bare TRIST, urettferdig og jævlig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar